Gå til innhold

Et tankeeksperiment: Tenk deg at du virkelig tror på det som står i bibelen, at du faktisk er overbevist om at bibelen er «Guds» ord til menneskene. Tenk deg så at du bor i en blokk, med to naboer i samme etasje som leiligheten din. Den ene naboen er en tidligere straffedømt pedofil overgriper, den andre er ateist. Spørsmålet er så: Av hensyn til dine små barn, hvilken nabo anser du rasjonelt og objektivt som farligst?

Dette tankeeksperimentet har jeg brukt i mange diskusjoner om religion, og nesten alle tror at den straffedømte pedofile overgriperen er å anse som farligst. Dette er imidlertid feil, og feilen som begås er å glemme hva det vil si å virkelig ta innholdet i bibelen på alvor. For hva er det verste en pedofil overgriper kan gjøre mot et barn? Jo, selvsagt å begå seksuelle overgrep og i verste fall også drepe barnet i den forbindelse. Vi er alle, også strengt bibeltro kristne, selvsagt enige i at dette er en alldeles redselsfull forbrytelse å begå mot et lite barn.

Men med utgangspunkt i faktisk tro på bibelens innhold, tenk over hva en ateist i verste fall kan gjøre: Overbevise barnet om noe som gjør at din sønn eller datter vil brenne i helvete for all tid…! Hva er verst – å bli utsatt for seksuelle overgrep som barn eller å tilbringe evigheten i helvete? Det åpenbare svaret burde være solid grunnlag for refleksjon over hva virkelig religiøs overbevisning egentlig er. For en ekte troende var det faktisk bedre at to uskyldige små jenter ble overfalt, voldtatt og drept i Baneheia i mai 2000 enn at de ble overtalt til resten av livet å tro at Gud ikke finnes. Bokstavelig talt bedre.

Dette er imidlertid så grotesk at når folk gjøres oppmerksom på det reagerer de som regel med fornektelse. Man klarer ikke å håndtere tanken på et så grenseløst forkvaklet og avskyelig tankesett, og velger derfor å tro at den ikke kan eksistere. Men at den kan eksistere vet vi allerede fra før – gjennom fem århundrer ble mennesker i den kristne verden torturert og druknet eller brent levende, beskyldt for «forbrytelser» man ikke engang kunne påvise som teoretisk mulig å utføre (hekseri, stå i ledtog med Satan, osv). Idag ser vi med vantro tilbake på en tidsepoke vi oppfatter som en forbigående avsporing ut i en kollektiv sinnsykdom, men dette er en fullstendig feilaktig oppfatning av situasjonen. Hvis du faktisk tror at bibelen er Guds ord til menneskene, da tror du også at det er etisk riktig å drepe trollkvinner (2 Mos 22:18). Inkvisisjonen fulgte bare «Guds ord», som jo er perfekt og derfor ikke kan være umoralsk…. eller?

For hva hvis Inkvisisjonen hadde rett? Hva hvis det faktisk fantes en Gud, og hva hvis han faktisk ønsket at «hekser» skal drepes? Vel, da er det jo helt åpenbart hva som er både etisk og intellektuelt riktig å gjøre: Man adlyder. Og dermed er det også innlysende at «heksebrenning» er fullstendig rasjonelt, forutsatt at man bare er tilstrekkelig overbevist om at Gud virkelig finnes og virkelig ønsker «heksene» drept!

Vi tror heldigvis ikke på slikt tøys lenger i Norge idag. Selv ikke kristne tar bibelen på alvor. Vi har laget oss en «koseversjon» av bibelens innhold, der vi har plukket ut de hyggelige bitene og ignorert de bitene vi ikke synes noe om. Men hvordan er dette forenlig med troen på at bibelen er «Guds ord»? Hva skal vi da si om moralen som fremmes i det gamle testamentet, her eksemplifisert fra kun de fem første bøkene:

  • Menn som ikke er omskåret skal drepes (1 Mos 17:14).
  • Alle som spiser syrnet brød i påsken skal drepes (2 Mos 12:15).
  • Det er helt greit å selge sin datter til seksuelt slaveri så lenge det gjøres etter visse regler (2 Mos 21:7-8).
  • Det er tillatt å holde slaver. Det er også tillatt å slå dem ihjel, så lenge de ikke dør på stedet – hvis de derimot dør etter 1-2 dager er det greit (2 Mos 21:20-21).
  • Alle som lager en bestemt kryddersalve (2 Mos 30:33) eller røkelse (2 Mos 30:38) til feil bruk skal drepes.
  • Alle som jobber på lørdager skal drepes (2 Mos 31:14).
  • Den som spiser eller kommer nær en ofring til Gud mens han er uren skal drepes (3 Mos 7:20-21).
  • Den som spiser fettet fra en ofring til Gud skal drepes (3 Mos 7:25).
  • Den som spiser blod skal drepes (3 Mos 7:27).
  • Den som slakter et dyr uten å føre en offergave til Gud foran møteteltet skal drepes (3 Mos 17:3-4).
  • Den som «forbanner» en av sine foreldre skal drepes (3 Mos 20:9).
  • De som har sex når kvinnen har menstruasjon skal drepes (3 Mos 20:18).
  • Den som spiser eller arbeider den tiende dagen i den syvende måneden skal drepes (3 Mos 23:29-30).
  • Den som er ren og ikke på reise, og som ikke feirer påske, skal drepes (4 Mos 9:13).
  • Den som rører ved et lik uten etterpå å «rense seg for synd» skal drepes (4 Mos 19:13).
  • Den som er uren og ikke «renser seg for synd» skal drepes (4 Mos 19:20).
  • Den som praktiserer andre religioner skal drepes (5 Mos 17:5).
  • Den som misjonerer andre religioner skal drepes (5 Mos 13:6-10).
  • Byer der andre guder dyrkes skal utslettes (5 Mos 13:12-16).
  • Profeter som har de feile synene skal drepes (5 Mos 13:1-5).
  • Den som ikke adlyder en prest eller en dommer skal drepes (5 Mos 17:12).
  • Hvis dine barn fremdeles er ulydige etter at du har slått dem skal de steines til døde (5 Mos 21:18-21).
  • Hvis en kvinne ikke klarer å bevise at hun er jomfru på bryllupsnatten skal hun steines til døde utenfor sin fars hus (5 Mos 22:20-21).
  • Og selvsagt min personlige favoritt: En kvinne som blir voldtatt men ikke tør skrike skal drepes (5 Mos 22:23-24).

… og vi har ikke engang nevnt folkemordene, menneskeofringen, incesten og all den andre etiske visdommen som bibelen har å friste med i første halvdel.

Men del to, da – det såkalte «Nye Testamentet» (NT) – er da vel tross alt noe annet? Å nei: Forestillingen om sjelen som brenner i helvete eksisterer eksempelvis ikke i «Gamle Testamentet (GT). Fritt etter salige Christopher Hitchens: Når jorden lukker seg over deg fordi du var så uheldig å være født amalekitt (og dermed angivelig ble utryddet for kong Davids hånd i ett av mange folkemord på «Guds» ordre) er det slutt. I døden venter frihet, det er ikke før O Jesus Mild dukker opp at reglene endres til at du også skal pines i all evighet etter at du er død. Den virkelige diabolske ondskapen – evig lidelse som hevn – er det NT som serverer. Og ifølge Bergprekenen skal visst de fleste av oss få oppleve denne guddommelige tilgivende «kjærlighet» i form av såkalt fortapelse (Matt 7:14)

Det vi har gjort er å drite i «Guds ord» der vi mener at befalingene rett og slett ikke er siviliserte. Ikke overraskende står homofili på listen over ting som ifølge bibelen skal resultere i dødsstraff (3 Mos 20:13), men når enkelte av dagens kristne tungvektere beveger seg til det ytterpunkt å hevde at homofile kanskje ikke bør få gifte seg i kirken med dennes velsignelse blir de sporenstreks stemplet som mørkemenn, selv av andre kristne. Og selvsagt også av undertegnede, uten at det har stort med saken å gjøre.

I Norge har vi rett og slett glemt hva det vil si å virkelig tro. Vi har glemt hvilken galskap som egentlig drysser ut av den ekte oppfatning at det faktisk eksisterer en allmektig og usynlig universets skaper som faktisk har nedfelt et sett av regler og som faktisk idømmer evig tortur som straff til den som ikke følger dem. Kristendommen er kastrert i Norge, redusert til underholdning eller en harmløs kulturell kuriositet vi benytter til ritualer ved bestemte høytidelige anledninger. Og dette er nesten utelukkende positivt, men bare nesten. For vi forledes samtidig til å gjøre en en feilvurdering, nemlig å anta at alle andre også har nådd det nivået der åpenbar galskap fra gammel overtro ignoreres som nettopp åpenbar galskap.

I Saudi-Arabia ble en 75 år gammel kvinne dømt til 40 piskeslag i mars 2009. Forbrytelsen hun hadde begått var å ta imot fem brød fra to menn hun ikke var i familie med. I Iran ble nylig 8 mennesker dømt til døden for «utenomekteskapelige forhold», den ene er allerede henrettet. Fra Pakistan kom en fersk mobil-video der en angivelig 17 år gammel jente mottar 34 piskeslag for å ha kommet ut av et hus sammen med en mann hun ikke var gift med (advarsel: Videoen inneholder svært sterke scener). Et par raske søk på Google burde være tilstrekkelig til å overbevise selv den mest virkelighetsfjerne dialog-dyrker om at tortur, mishandling, straffeamputasjoner og henrettelser med basis i lover fra religiøse skrifter fremdeles lever i verste velgående i deler av verden, selv den dag idag. Det burde være tilstrekkelig, men er det åpenbart ikke likevel.

Hvorfor er det så problematisk at vi tror bedre om enkelte mennesker enn det de faktisk fortjener? Jo, fordi vi dermed ikke forstår deres motiver når vi må forholde oss til dem. Når en religiøs leder tar til orde for at ytringsfriheten i Norge skal innskrenkes og kritikk av religion og religiøse figurer skal gjøres straffbart, da er det ikke nødvendigvis helt sant at han (merk: Aldri «hun»!) bare er ute etter «respektfull dialog» og «forståelse mellom trosregninger». Kast et blikk på land der slike mennesker sitter med makten, og vurder hvordan det står til med den respektfulle dialogen og forståelsen mellom trosreninger i slike samfunn – der det bokstavelig talt er dødsstraff for å misjonere andre religioner enn islam, og da gjerne ved offentlig halshugging med sverd.

Hva minner disse landene mest om – Norge idag eller Norge på den tiden da vi henrettet mennesker på bestialsk vis for tankeforbrytelser?

Vi har lagt stadiet for religiøst vanvidd bak oss, men kan man selv med all tenkelig kreativ godvilje si at disse landene har det? Og forstår vi – husker vi – hvilken vilje til selv den mest sadistiske galskap som ligger og ulmer i ekte blind tro på dogmatiske regelsett fra Gud™?

Dø, din selvsikre jævel!!!

I dagens Norge skal man ikke være selvsikker. Man skal krype i uttalt selvforrakt og be ydmykt om unnskyldning for alt ved en selv som ikke åpenbart utgjør et handicap. Og hvis noen som er, eller som simulerer å være, dårligere stilt eller lavere på en eller annen rangsstige beskylder deg for noe, ja da er nesten bare hara-kiri godt nok. Du skal ihvertfall som et absolutt minimum gråte dine angrende tårer for åpen scene og ta på deg all skyld for alt som er urett her i verden, uansett om du har gjort noe galt eller ikke. For det har du nok uansett; du blir jo beskyldt for noe, må du da forstå!

Jeg har ikke generelt mye sans for Nina Karin Monsen, men ett poeng har hun faktisk: Norge er blitt «de sårede følelsers tyranni«. Rollen som offer er blitt trumfkortet du må sikre deg, og når det først er ditt er det du som har makten. Hverken sannhet, fornuft eller krav til saklighet kan stå i veien for deg så snart offerrollen er din. Og det trenger ikke engang være reelle sårede følelser involvert, heller. Det er nesten ikke grenser for hva folk kan slippe unna med så lenge de bare i forkant sikrer seg offerrollen – totalt uavhengig av om de faktisk fortjener den eller ikke.

Dersom offerrollen i tillegg fylles av en person som i tillegg kanskje har bitte litte granne rett… f.eks. den tidligere ansatte som føler seg trakassert (merk deg hvordan denne formuleringen unngår å «henge fast» i faktiske forhold) av en sjef som ubestridelig stiller høye krav til folk… da forvandles prinsippet om «uskyldig inntil det motsatte er bevist» til prinsippet om «skyldig også etter at det motsatte er bevist«.

For hvorvidt beskyldningene faktisk er sanne eller ikke har absolutt null og niks innvirkning på noenting som helst. Vedkommende sjef i eksemplet vårt er blitt beskyldt  for å ha gjort noe galt, en beskyldning som kommer «nedenfra», og han er dermed skyldig. Kryp, din jævel – kryp og dø! Punktum.

Så kan vi jo spørre oss selv om det virkelig er slik vi ønsker å ha det i samfunnet vårt – vel vitende om at dette spørsmålet selvsagt fører med seg beskyldninger om både psykopati og det som verre er. Men så er jo slikt nettopp en del av selve problemet vi snakker om…

Klare og tydelige svar

Du spør, kjære Afnan Ahmed, og du skal få klare og tydelige svar:

Jeg begynner å lure, har friheten til å ytre seg blitt sterkere enn respekt?

Svar: Ja.

Har denne friheten retten til trå over andres verdier?

Svar: Ja.

Er ytringsfriheten blitt sterkere enn toleranse og aksept?

Svar: Ja.

Videre skriver du:

Det er trist, fordi jeg elsker denne friheten. Jeg elsker å kunne ytre meg i den offentlige debatten, og å kunne mene og si akkurat det jeg vil, noe jeg ikke kan gjøre i mange land. Men, så tenker jeg meg om, denne friheten er den samme friheten som gjør at min kjære profet karikeres og hånes. Er det denne friheten jeg vil ha og kjempe for?

Svar: Det er utelukkende dette som er ytringsfrihet: Retten til å uttrykke meninger som andre ikke liker. Har du ikke dette, så har du ikke ytringsfrihet.

Jeg kan ikke annet enn å undres på om dine dyptgripende følelser denne profeten din antar samme form som hvordan du «elsker» ytringsfrihet… men la meg forsikre deg om at min kjærlighet til ytringsfrihet i Norge idag er mye større enn din kjærlighet til en figur som døde i et sted Midtøsten for 1400 år siden. Og dine dårlig fordekte angrep på ytringsfriheten tråkker langt mer gjennomgripende på mine verdier enn noe på YouTube om religionen din noen gang vil kunne gjøre mot deg.

Ytringsfrihet, kjære Afnan Ahmed, er det man får når jeg likevel vil kjempe for at du skal kunne fortsette å skjende det jeg står for – nettopp fordi det ikke er jeg som skal avgjøre hvilke meninger du skal ha rett til å uttrykke. Tenk litt over dette neste gang du begynner å tvile på om ytringsfrihet er noe du faktisk har lyst på.

For det er ingen selvfølge at ytringsfrihet er noe vi får beholde.

Adjø sekularitet

(Dette er et innlegg fra min tidligere blogg, som dessverre ser ut til å kunne bli relevant igjen. Jeg poster det derfor på nytt her, i noe oppdatert utgave)

Fra enkelte hold kommer påstander om at forbud mot hijab på jobb svekker både religionsfriheten og integreringen av innvandrere. Dette er egentlig to separate misforståelser som må håndteres hver for seg, noe som enkelt kunne gjennomføres omtrent som følger:

1) Det pågår ingen debatt om noens rett til fritt å velge overbevisning om det metafysiske og innrette sine liv deretter – hvilket er det eneste som religionsfriheten garanterer. Religionsfrihet innebærer på ingen måte at religiøse overbevisninger gis status som trumfkort, slik at øvrige formelle krav i samfunnet som ikke er i tråd med gitte religiøse pålegg av den grunn skal forkastes. Man kan diskvalifisere seg fra mye gjennom religiøs overbevisning, eksempelvis vil en mann ikke kunne jobbe som gynekolog dersom han fastholder at menn ikke skal se underlivet til andre kvinner enn sin kone. Og det er ikke «diskriminerende» dersom vi ikke «imøtekommer» vedkommendes «behov» gjennom å åpne for midlertidig proformaekteskap mellom lege og pasient – eller for den del lar ham jobbe i stummende mørke, med øynene lukket, eller med pasientens underliv tildekket. Hijab til politiuniformen er forøvrig heller ikke tillatt i Pakistan, som er en grunnlovsfestet islamsk republikk. I Tyrkia og Tunisia er det forbudt å bære hijab på offentlig sted, og tilsvarende forbud praktiseres av TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria. Skal vi dermed konkludere med at muslimer opplever «innskrenket religionsfrihet» i disse landene?

2) Dersom hijab-forbud medfører svekkelse av integreringen er dette problematisk, men spørsmålet er likevel hva som forårsaker problemet. For i så tilfelle har vi nemlig en situasjon der innvandrerkvinner selv prioriterer hijab fremfor en karriere i et bestemt yrke. Da er det ikke hijab-forbudet som svekker integreringen, men derimot disse kvinnene som motarbeider sin egen integrering i det norske samfunnet ved å nekte å tilpasse seg norske forhold. Og løsningen ligger derfor i å endre deres holdninger, ikke i å svekke formelle yrkeskrav. Vi må fokusere på å løse problemene, ikke bare redefinere symptomene som «normale».

Men for virkelig å forstå hva denne saken til syvende og sist dreier seg om må vi grave litt dypere i materien. Det vi egentlig står ovenfor er en avveiing mellom to forskjellige hensyn, som hver bør studeres en smule detaljert.

På den ene siden står kravene til politiets uniformering, og ved første øyekast kan dette virke som en ren formalitet uten åpenbar og solid begrunnelse. Nå er politiet imidlertid den eneste instans i det norske samfunnet som har myndighet til å benytte fysisk, og sågar væpnet, makt mot landets innbyggere (med unntak av selvforsvar, på militært område og i krigstid) dersom situasjonen tilsier det. Autoriteten som denne myndigheten gir stiller svært høye krav til tillit hos befolkningen. Siden ingen ville akseptere at slik makt over andre var tildelt en privatperson står og faller politiets legitimitet på at etatens representanter kun fremstår som nettopp representanter for en etat og ikke som privatpersoner – og at myndighet til maktbruk ligger hos etaten, ikke hos dens enkelte representanter.

Den viktigste hensikten med politiets uniformering er dermed forklart: Politiets uniformer (unifor’m, fra lat. uni- og form: ensartet, ikke individualisert, konform) skal signalisere objektiv nøytralitet og få etatens representanter til å fremstå som så av-individualiserte som mulig. Derfor heter det uniform, og ikke multiform. Å legge folk i jern er ikke «noe som Lars Larsen og Nils Nilsen har lov til, men som er forbudt for oss andre«. Tvert imot, dersom du blir anholdt av to uniformerte polititjenestemenn er det politiet du blir anholdt av – de to individene som faktisk utfører selve handlingen er fullstendig irrelevante. Politiets uniformering skal så langt det overhodet lar seg gjøre underbygge og fremheve nettopp denne effekten, gjennom av-individualisering av den enkelte tjenestemann/-kvinne: Makten ligger kun hos Politiet som etat.

Effekter som tilkjennegir private holdninger og overbevisninger er av denne enkle årsak forbudt med den største selvfølge i politiets uniformsreglement. Uniformens hensikt er jo nettopp at din privatperson skal usynliggjøres så langt som mulig. Når du er på jobb som uniformert politi er du ikke muslim. Du er forsåvidt heller ikke kristen, jøde, hindu, ateist, wicca-heks eller jediridder (hvis du nå trodde det). Og du er heller ikke dyrevernaktivist, abortmotstander, Rosenborg-supporter, eller noe som helst annet definert av egne meninger, synspunkter, preferanser, eller annet. Du er politi – punktum! – og religionen din heter Norges Lover, inntil arbeidsdagen er over og du kan gå tilbake til din identitet som privatperson.

Ønsker vi virkelig politifolk som ikke bare forlanger å få ta med seg sine egne private overbevisninger inn i politiuniformen, men som sågar krever at uniformsreglene skal tilpasses nettopp dette ønsket?

Hvilke hensyn står så på den andre siden? Vel, ikke religionsfrihet, siden politiets uniformskrav ikke på noen måte påvirker noens frie valg av overbevisning om det metafysiske. Heller ikke religiøs praksis, siden dette uansett ikke er noe du skal bedrive på offentlig sted iført politiuniform. Så det som står på den andre siden er kun et krav om å få følge bestemte «passive» religiøse pålegg samtidig som man er på jobb som uniformert politi.

Religiøse overbevisninger har en ganske spesiell egenskap til felles, nemlig at de ikke bygger på rasjonelle konklusjoner trukket ut fra målbare faktiske forhold – da kalles det nemlig ikke lenger religion. «Påbudet» om hijab (i den grad det overhodet eksisterer) kan egentlig fremstilles som følgende påstand: «Universet ble skapt av et usynlig vesen med magiske krefter som blir sint dersom jeg ikke dekker til håret mitt». Vel, hverken jeg eller noen andre kan teknisk sett bevise at påstanden er feilaktig. Men fremstilt på denne måten blottlegges plutselig hijab-påbudet som fullstendig ubegrunnet; det finnes ganske enkelt ingen argumenter for, eller grunn til å tro, at påbudet er forankret i noe virkelig. Og å følge et slikt påbud er derfor ikke rasjonelt, men likevel noe folk skal stå fritt til å velge å gjøre. Det er dette som er religionsfrihet.

Med andre ord, saken om hijab og politiuniformer er altså en avveiing mellom et hensyn som er vel begrunnet og støttet av kjente fakta og et annet hensyn basert på rene gjetninger uten snev av støtte i hverken datagrunnlag eller rasjonalitet. Et tungtveiende argument veiet opp mot noe som ikke kvalifiserer som argument i det hele tatt. Og når det heller ikke er noen rettighet å bli politi, men tvert imot stilles en lang rekke krav til både fysikk, psyke, helsetilstand (herunder syn og hørsel), vandel og andre ting for å kvalifisere – slik at de fleste av oss er i praksis avskåret fra å bli politi selv om dette skulle være noe vi hadde ønsket siden vi brukte bleier – er det da noe galt i at dette også skal gjelde folk som grunnet overtro ikke ønsker å gå med vanlig politiuniform? Skal vi da plutselig måtte modifisere reglementet istedet? Hva om jeg i så tilfeller tror det bringer ulykke å gå med svart politiuniform, og at jeg heller vil ha en rød eller turkis?

Eller hva om jeg forbeholder meg retten til å bære pins til støtte for Hvit Valgallianse eller Det Norske Cannabisparti? Skal jeg da få lov til det, under påskudd av politisk frihet (hvilket også garanteres av Menneskerettighetene) som jeg selvsagt har tenkt å praktisere flittig i uniformert tjeneste – det må da være greit? Eller er det bare religion som skal få trumfe alle andre hensyn? Isåfall, hvorfor? Dersom det er urimelig å kreve at en muslim skal legge religionen på hylla i arbeidstiden som uniformert politi, er det da rimelig å kreve at jeg legger bort min politiske anarkisme? Er religiøse friheter viktigere enn politiske?

Og rent praktisk: I en tenkt kontekst av en viss demonstrasjon i Oslo for et par år siden, er det virkelig vanskelig å få øye på problemet som ville utspille seg dersom mobben ble møtt av politifolk med jødekalott eller buttons med påskriften «Religion er roten til alt ondt«? Er det virkelig vanskelig å forstå at dette alternativet rett og slett er for åndssvakt at vi trenger å brenne drivstoff på å diskutere det? Skulle vi f.eks. ha krav om ekstra bemanning fordi enkelte politifolk ikke kan bruke til bestemte jobber? Hvorfor skal da rullestolbrukere nektes å bli politi?

Det interessante er imidlertid ikke hvor åpenbart enkel denne beslutningen er, tvert imot er det først nå vi begynner på det virkelig interessante. For hva ville skje dersom vi likevel opplevde at hijab-forbudet på tvers av all sunn fornuft ble opphevet, eksempelvis på grunn av rød-grønn snubling i egne bein? Jo: Ved å akseptere religiøse overbevisninger som argumenter i seg selv, og sågar la slike overbevisninger veie tyngre enn den velbegrunnede årsaken til politiets uniformering, har vi definert at det ikke er vesentlig om argumentene i samfunnsdebatten er rasjonelle og bygget på fakta. Dette er stikk i strid med det fundamentale prinsippet som alle sekulære samfunn er bygget på: At valg av religion er en privatsak, men heller ikke mer enn det – for i samfunnsspørsmål er det rasjonalitet som rår, ikke religiøs dogmatikk.

Vi bør ikke være så naive at vi bare ser på det som «en litt pussig tilfeldighet» når religiøse ledere tar til orde for en samfunnsendring som med litt ettertanke avslører seg som en spiker i kista for det norske samfunnets sekulære orientering. Tvert imot bør vi forvente en økning i slike saker som forsøkes presset gjennom; jo flere ganger religiøst motiverte påstander uten rasjonell fundamentering lykkes i å overkjøre viktige faktabaserte hensyn, jo mer legitimitet får religion som argumentasjon i samfunnsspørsmål. Og jo lettere blir det å få gjennom enda mer hårreisende krav, slik at strikken tøyes ytterligere. Det er slik man avskaffer et sekulært samfunn.

Derfor er det ikke tilstrekkelig at kravet om hijab som del av politiets uniform legges dødt eller avvises kontant; kravet må avvises kontant med begrunnelse i prinsippet om at religiøse overbevisninger ikke har vekt som argumentasjon i Norge, og at dette prinsippet er så viktig at det er permanent knesatt for all fremtid.

For hva annet enn kontant avvisning av religion som argumentasjon kan forhindre at det bare er et tidsspørsmål før kvinnelige politibetjenter av bestemte opphav ikke kan pågripe menn eller patruljere sammen med mannlige kollegaer på norske gater, leger ikke får spise med muslimer tilstede under ramadan på norske sykehus, og vi kanskje sågar får forbud mot vaksiner som kan hindre livmorhalskreft fordi dette kan «oppfordre» til noe så fryktelig som sex før ekteskapet?

«Plumbogate»…?

Before the torch was applied to the pyre, the negro was deprived of his ears, fingers and genital parts of his body. He pleaded pitifully for his life while the mutilation was going on, but stood the ordeal of fire with surprising fortitude. Before the body was cool, it was cut to pieces, the bones were crushed into small bits, and even the tree upon which the wretch met his fate was torn up and disposed of as «souvenirs». The negro’s heart was cut into several pieces, as was his liver. Those unable to obtain ghastly relics direct paid their more fortunate possessors extravagant sums for them. Small pieces of bone went for 25 cents, and a bit of liver crisply cooked sold for 10 cents.

Sitatet er hentet fra avisen Springfield Weekly Republican, 28. april 1899, og beskriver hendelsesforløpet da 2 000 menn, kvinner og barn et par uker tidligere samlet seg i Newnan ca. 5 mil sørvest for Atlanta, Georgia for å lynsje 24 år gamle Sam Hose. Vanlige borgere som kaldt og rolig samlet seg i en liten amerikansk småby for å torturere en ung mann ihjel. Historien er som hentet ut fra en middelmådig skrekkfilm. Og forklaringen er altså at den unge mannen hadde en hudfarge som gjorde at han ble bedømt til å «ikke fortjene» noen normal strafferettslig prosess i saken der han var mistenkt – dette ved inngangen til det 20. århundre.

At denne ene hendelsen faktisk har funnet sted burde i seg selv være tilstrekkelig til å gi siviliserte mennesker en reell ubehagsfølelse. Men det var ikke noe uvanlig skue i de amerikanske sørstatene rundt forrige århundreskifte. Tvert imot antas flere tusen mennesker – det store flertallet av direkte eller indirekte afrikansk herkomst – å ha lidd tilsvarende skjebne. Kun de færreste av disse groteske forbrytelsene ble på noe tidspunkt dokumenterte, og lite er kjent om de enkelte hendelsesforløp. Men fra endel tilfeller foreligger både detaljerte opplysninger og i noen tilfeller også bilder.

Fra lynsjingen av Will Brown i 1919.

Disse redslene, som ofte foregikk åpent og i fullt dagslys mens lokalmiljøets borgere i alle aldre – blant dem av og til også politifolk og politikere – gjerne nøt en lettere matservering sammen med lemonade og whisky, er for groteske til å beskrives i detalj. Det bør holde å henvise generelt til amputasjon av kroppsdeler og «kreativ» bruk av verktøy som hammere og korketrekkere, som regel avsluttet med at offeret ble kvalt ved henging. De mindre «heldige» ble dynket i bensin eller parafin og brent ihjel.

Lynsjing var imidlertid bare den fysisk utagerende toppen av et isfjell. Studer følgende budskap, offentliggjort da den svarte bokseren Jack Johnson den 4. juli 1910 klarte å forsvare sin tungvektstittel mot «The Great White Hope» Jim Jeffries i Reno, Nevada:

A Word to the Black Man:

Do not point your nose to high
Do not swell your chest too much
Do not boast too loudly
Do not be puffed up
Let not your ambition be inordinate
Or take the wrong direction
Remember you have done nothing at all
You are just the same member of society you were last week
You are on no higher plane
Deserve no new consideration
And will get none
No man will think a bit higher of you
Because your complexion is the same
Of that of the victor in Reno.

Man skulle kanskje tro at dette var hentet fra en Ku Klux Klan-plamflett, men faktum er at kilden er en lederartikkel i Los Angeles Times.

Forholdene for svarte i USA for hundre år siden er bare ett mulig bakteppe for å illuminere hva rasisme virkelig er. Hvor alvorlig det er. Det finnes en bråte av andre eksempler som istedet kunne vært benyttet, også enda nærmere i tid, f.eks. nazi-Tyskland og apartheid-regimet i Sør-Afrika. Poenget mitt? Å sette begrepet «rasisme» litt i perspektiv. For det trengs visst.

En liten bygd i Vestfold har fremskaffet et band som har benyttet ordet «Harry» i tittelen på to av sine tre studioalbum, og som både plutselig og (for å være helt ærlig) noe uventet vant en av de gjeveste prisene i musikk-Norge. En tydelig nervøs vokalist uten nevneverdig medieefaring fikk en mikrofon i labben og måtte på stående fot prøve å si noe underholdende til en samlet TV-nasjon. Og han dummet seg ut med et pinlig og teit improvisert ordspill på prisutdelernes hudfarge: «Når jeg ser på dere to får låta plutselig et nytt navn, Moccamann». Ingenting intelligent nok til å kvalifisere som nedsettende eller kritiserende, kun et flåsete ordspill uten noen form for gjenkjennelig bakenforliggende meningsinnhold. Som han umiddelbart og uforbeholdent beklaget gjentatte ganger etter å ha returnert til salen.

Publikum buet og begynte å kaste ting opp på scenen. Mens tilstedeværende artister uttrykte vantro haglet kommentarene på Twitter allerede etter få sekunder. Medie-Norge hentet frem både krigstyper og «innsiktsfulle» kommentarer. NRK skal i krisemøte for å diskutere bandets deltakelse i de norske rundene av Melodi Grand Prix. Og Plumbo-vokalisten Lars-Erik Blokkhus fikk en øl tømt over hodet under et direktesendt intervju med VGTV mens han var opptatt med å beklage uttalelsen og legge seg langflat på nytt og på nytt. Vi kan muligens la tvilen komme Kaizer-gitarist og ølkaster Terje Winterstø Røthing til gode, og tolke hans sløsing med (formodentlig) utmerket alkohol som et velment forsøk på å ikke la Blokkhus være den eneste som skjemmet seg ut den kvelden. Men spørsmålet tvinger seg likevel frem:

Er den etterhvert famøse uttalelsen virkelig rasisme? Kan reaksjonene på noen som helst måte kalles rimelige? Det bør ikke være tvil om at rasisme fortsatt eksisterer og er et problem, men skal vi virkelig benytte navnet på det vederstyggelige motivet bak noen av de mest groteske forbrytelser begått i de nyere deler av verdenshistorien på ubetenksomme dumheter fra en forfjamset harry-rocker i et svakt øyeblikk? Foruten å devaluere og billiggjøre et begrep som henviser til noe virkelig skremmende og primitivt, gjennom å rope «Ulv!», hva forteller det generelt om samfunnet vårt at det er en slik kollektiv reaksjon som fremprovoseres?

Det var ikke rasisme i noen meningsfull betydning av ordet som lå bak det litt klønete forsøket på å være morsom som Lars-Erik Blokkhus serverte i går kveld. Og det tror jeg faktisk folk forstår også, selv om de later som om de ikke gjør det. Så kan vi ikke være så snille og slutte nå? Kan vi ikke være så snille og oppføre oss som voksne folk? Slutte å benytte det tyngste skytset i vokabularet vårt om små feiltrinn, slutte å lefle med ting som faktisk er virkelig alvorlige, slutte å opptre som hårsåre pubertale sinnatagger? For dette begynner rett og slett å bli pinlig.

Hva forteller det om meningene dine dersom de fakta du kan fremlegge ikke taler for seg selv uten å måtte krydres med overdrivelser?

Forøvrig kudos til Tore Halvorsen i Ole Ivars, som klarte å se forbi dette patetiske og smått bekymringsverdige drama queen-hysteriet.

Ta ondet ved roten!

Bodø kommune går endelig til motangrep for å få bukt med rotløs ungdom som går amok i byens friluftsområder.

Men ett spørsmål melder seg likevel: Hvorfor bare rivningordre? Her er det viktig å statuere et eksempel før situasjonen kommer fullstendig ut av kontroll. Kan ikke en liten fugl fra 338-skvadronen på Ørlandet ta seg en streiftur nordover og deponere ett av luft-til-bakke-missilene som jo ellers bare står og samler støv etter Libya, til skrekk og advarsel for andre kriminelle ungdomsgjenger som med sin destruktive adferd setter samfunnet på hodet istedet for å spille Playstation eller reke gatelangs som skikkelige folk?

Slike banditter skjønner bare ett språk. Heia Byggesakskontoret, dere – skål!

Premisser for abortdebatten

Jeg synes ikke Emil André Erstad burde være kristen.

Jeg synes ikke det. Jeg synes ikke at en voksen mann oppvokst i et opplyst vestlig samfunn i starten av det 21. århundre burde innbille seg at han har en usynlig venn med magiske krefter som har skrevet en regelbok for menneskers liv og besluttet at vi alle sammen plikter å følge den. Jeg synes ikke han burde tro at vi er født inn i evig takknemlighetsgjeld fordi noen har utført en menneskeofring av seg selv til seg selv for å blidgjøre seg selv, som syndebukk for regelbrudd som vi ennå ikke hadde hatt muligheten til å begå. Og jeg synes det blir nifst på en litt ubehagelig måte når han oppfatter en slik historie som en veiledning i moral (!) og organiserer livet sitt etter disse forestillingene uten selv det minste snev av saklig mistanke om at de er mer enn rent oppspinn. Så nei, jeg synes ikke hverken Emil André Erstad eller noen andre burde tenke slike tanker, og jeg synes han burde oppsøke hjelp for å bli kvitt dem.

Det er bare ikke så veldig interessant hva jeg synes. For det er Emil André Erstad som skal bestemme om han skal være kristen eller ikke. Jeg kan ikke mene at Emil André Erstad ikke skal få lov til å være kristen, for beslutningen er hans og ikke min. Og vi forstår alle sammen at det er slik det må være i et sivilisert demokrati.

Nei, alle forstår ikke dette. Emil André Erstad og hans heldigvis ytterst få likesinnede forstår ikke dette. For Emil André Erstad ønsker å nekte kvinner å ta abort, selv dersom de er blitt gravide etter voldtekt eller incest. Og begrunnelsen?

– Min personlige mening er at det fortsatt er et liv og det bør vi i det lengste kjempe for å beholde, sier Erstad.

Emil André Erstads personlige mening der, altså – og på dette grunnlaget vil han frata kvinner valget, selv etter seksuelle overgrep. Han vil sette offeret til side i beslutningen og ta avgjørelsen på hennes vegne, utelukkende fordi han har en mening. Ikke fordi han kan fremlegge tungtveiende saklig dokumentasjon som underbygger at en gitt løsning er å foretrekke fremfor alternativene, men ene og alene fordi han synes noe og derfor skal overstyre andre. På hvilken måte er dette prinsippielt forskjellig fra om jeg f.eks. skulle gripe inn i livet hans og nekte ham å være kristen? Kanskje underlegge ham tvungen psykiatrisk behandling for forestillingene sine, siden jeg har en mening om dem?

Man kan enkelt argumentere rasjonelt mot at f.eks. drap, vold og ran skal være tillatt, som følger: Med forbehold om alvorlig sinnslidelse er det ingen som ønsker å bli utsatt for dette, og derfor kan vi heller ikke tillate folk å utsette andre for slikt. Tilsvarende ville en (hypotetisk) rasjonell argumentasjon mot abort f.eks. kunne starte med dokumentasjon for at fosteret har en evne til opplevelse som gjør aborten til et overgrep. Men hvordan ble «Jammen, jeg har jo et synspunkt…», uten en eneste annen henvisning til noe som helst, i seg selv et fellende argument som gir rett til å bryte seg inn i andre menneskers tilværelse og overstyre dem i vurderinger som har alvorlige konsekvenser for resten av deres levetid?

Er det ikke blendende åpenbart at debatten ikke kan fungere etter slike premisser? Er det ikke hevet over enhver tvil at det aller første Emil André Erstad har å gjøre er å underbygge at hans meninger overhodet har relevans i forhold til andres rett til å velge selv? For det han nå gjør er jo å snike seg i all stillhet utenom det steget der han grunngir hvorfor hans synspunkter skal gå foran dem saken gjelder. Burde ikke vi andre slepe ham behørlig tilbake til steget han jukset seg forbi og la ham gjøre forarbeidet skikkelig før han får ta debatten videre?