Adjø sekularitet

(Dette er et innlegg fra min tidligere blogg, som dessverre ser ut til å kunne bli relevant igjen. Jeg poster det derfor på nytt her, i noe oppdatert utgave)

Fra enkelte hold kommer påstander om at forbud mot hijab på jobb svekker både religionsfriheten og integreringen av innvandrere. Dette er egentlig to separate misforståelser som må håndteres hver for seg, noe som enkelt kunne gjennomføres omtrent som følger:

1) Det pågår ingen debatt om noens rett til fritt å velge overbevisning om det metafysiske og innrette sine liv deretter – hvilket er det eneste som religionsfriheten garanterer. Religionsfrihet innebærer på ingen måte at religiøse overbevisninger gis status som trumfkort, slik at øvrige formelle krav i samfunnet som ikke er i tråd med gitte religiøse pålegg av den grunn skal forkastes. Man kan diskvalifisere seg fra mye gjennom religiøs overbevisning, eksempelvis vil en mann ikke kunne jobbe som gynekolog dersom han fastholder at menn ikke skal se underlivet til andre kvinner enn sin kone. Og det er ikke “diskriminerende” at en slik lege ikke får lov til å jobbe med øynene lukket, i stummende mørke, eller med pasientens underliv fullstendig tildekket. Hijab til politiuniformen er forøvrig heller ikke tillatt i Pakistan, som er en grunnlovsfestet islamsk republikk. I Tyrkia og Tunisia er det forbudt å bære hijab på offentlig sted, og tilsvarende forbud praktiseres av TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria. Skal vi dermed konkludere med at muslimer opplever “innskrenket religionsfrihet” i disse landene?

2) Dersom hijab-forbud medfører svekkelse av integreringen er dette problematisk, men spørsmålet er likevel hva som forårsaker problemet. For i så tilfelle har vi nemlig en situasjon der innvandrerkvinner selv prioriterer hijab fremfor en karriere i et bestemt yrke. Da er det ikke hijab-forbudet som svekker integreringen, men derimot disse kvinnene som motarbeider sin egen integrering i det norske samfunnet ved å nekte å tilpasse seg norske forhold. Og løsningen ligger derfor i å endre deres holdninger, ikke i å svekke formelle yrkeskrav. Vi må fokusere på å løse problemene, ikke bare redefinere symptomene som “normale”.

Men for virkelig å forstå hva denne saken til syvende og sist dreier seg om må vi grave litt dypere i materien. Det vi egentlig står ovenfor er en avveiing mellom to forskjellige hensyn, som hver bør studeres en smule detaljert.

På den ene siden står kravene til politiets uniformering, og ved første øyekast kan dette virke som en ren formalitet uten åpenbar og solid begrunnelse. Nå er politiet imidlertid den eneste instans i det norske samfunnet som har myndighet til å benytte fysisk, og sågar væpnet, makt mot landets innbyggere (med unntak av selvforsvar, på militært område og i krigstid) dersom situasjonen tilsier det. Autoriteten som denne myndigheten gir stiller svært høye krav til tillit hos befolkningen. Siden ingen ville akseptere at slik makt over andre var tildelt en privatperson står og faller politiets legitimitet på at etatens representanter kun fremstår som nettopp representanter for en etat og ikke som privatpersoner – og at myndighet til maktbruk ligger hos etaten, ikke hos dens enkelte representanter.

Den viktigste hensikten med politiets uniformering er dermed forklart: Politiets uniformer (unifor’m, fra lat. uni- og form: ensartet, ikke individualisert, konform) skal signalisere objektiv nøytralitet og få etatens representanter til å fremstå som så av-individualiserte som mulig. Å legge folk i jern er ikke “noe som Lars Larsen og Nils Nilsen har lov til, men som er forbudt for John Johnsen og Aslak Aslaksen”; dersom du blir anholdt av to uniformerte polititjenestemenn er det politiet du blir anholdt av og ikke de to enkeltpersonene som faktisk utfører handlingen. Politiets uniformering skal så langt det overhodet lar seg gjøre underbygge og fremheve nettopp dette prinsippet gjennom av-individualisering. Derfor altså  uniform, og ikke multiform.

Effekter som tilkjennegir private holdninger og overbevisninger er selvsagt forbudt i politiets uniformsreglement. Uniformens hensikt er nettopp at din privatperson skal usynliggjøres så langt som mulig. Når du er på jobb som uniformert politi er du ikke muslim. Du er heller ikke kristen, jøde, hindu, ateist, wicca-heks eller jediridder (hvis du nå trodde det). Og du er forøvrig ikke vegetarianer, abortmotstander, Rosenborg-supporter, eller noe som helst annet definert av egne meninger eller overbevisninger. Du er politi - punktum! – og religionen din heter Norges Lover, inntil arbeidsdagen er over og du kan gå tilbake til din identitet som privatperson.

Ønsker vi virkelig politifolk som ikke bare forlanger å få ta med seg sine egne private overbevisninger inn i politiuniformen, men som sågar krever at uniformsreglene skal tilpasses nettopp dette ønsket?

Hvilke hensyn står så på den andre siden? Vel, ikke religionsfrihet, siden politiets uniformskrav ikke på noen måte påvirker noens frie valg av overbevisning om det metafysiske. Heller ikke religiøs praksis, siden dette uansett ikke er noe du skal bedrive på offentlig sted iført politiuniform. Så det som står på den andre siden er kun et krav om å få følge bestemte “passive” religiøse pålegg samtidig som man er på jobb som uniformert politi. Men det er faktisk ingen menneskerett å bli politi. Tvert imot, det stilles en lang rekke krav til både fysikk, psyke, helsetilstand (herunder syn og hørsel), vandel og andre ting – og de fleste av oss er i praksis avskåret fra å bli politi om dette skulle være noe vi ønsket. Er det da noe galt i at dette også skal gjelde folk som  ikke ønsker å gå med reglementert politiuniform? Skal vi da modifisere reglementet istedet?

Hva om jeg så ikke har lyst til å gå med svart politiuniform, men heller vil ha en blå eller rød? Eller forbeholder meg retten til å bære pins til støtte for ett eller annet politisk parti? Skal jeg da få lov til det, under påskudd av politisk ytringsfrihet? Eller er det bare religion som skal trumfe andre hensyn? Isåfall, hvorfor?

Religiøse overbevisninger har en ganske spesiell egenskap til felles, nemlig at de ikke bygger på rasjonelle konklusjoner trukket ut fra målbare faktiske forhold. “Påbudet” om hijab (i den grad det overhodet eksisterer) kan egentlig fremstilles som følgende påstand: «Universet ble skapt av et overnaturlig og allmektig vesen som blir sint dersom jeg ikke dekker til håret mitt». Selv om det kanskje er nærliggende må denne fremstillingen ikke tolkes som latterliggjøring – hverken jeg eller noen andre kan nemlig bevise at påstanden er feilaktig! Men fremstilt på denne måten blottlegges plutselig hijab-påbudet som fullstendig ubegrunnet; det finnes ganske enkelt ingen argumenter for, eller grunn til å tro, at påbudet er teologisk forankret i noe som finnes i virkeligheten. Og å følge et slikt påbud er derfor ikke rasjonelt, men likevel noe folk skal stå fritt til å velge å gjøre. Det er dette som er religionsfrihet.

Med andre ord, saken om hijab og politiuniformer er altså en avveiing mellom et hensyn som er vel begrunnet og støttet av kjente fakta og et annet hensyn basert på rene gjetninger uten snev av støtte i hverken datagrunnlag eller rasjonalitet. Et tungtveiende argument veiet opp mot noe som ikke kvalifiserer som argument i det hele tatt.

I en tenkt kontekst av en viss demonstrasjon i Oslo for et par år siden, er det virkelig vanskelig å forstå problemet som ville utspille seg dersom mobben ble møtt av politifolk med jødekalott og/eller buttons med påskriften “Religion er roten til alt ondt”…? Er det virkelig vanskelig å forstå at dette ikke er et alternativ vi overhodet trenger å brenne drivstoff på?

Det interessante er imidlertid ikke hvor åpenbart enkel denne beslutningen er, tvert imot er det først nå vi begynner på det virkelig interessante. For hva ville skje dersom vi likevel opplevde at hijab-forbudet på tvers av all sunn fornuft ble opphevet, eksempelvis på grunn av rød-grønn snubling i egne bein? Jo:

1. Vi har tildelt objektiv argumentverdi til irrasjonell kvasi-argumentasjon uten snev av reell begrunnelse.
2. Vi har definert at slik kvasi-argumentasjon faktisk kan være tungtveiende i samfunnsdebatten.
3. Vi har slått en stor sprekk i Norge som sekulært samfunn.

Ved å la hensynet til religiøse overbevisninger veie tyngre enn hensynet til åraken bak politiets uniformering har vi gitt legitimitet til en type argument som ikke er basert på rasjonalitet. Videre har vi åpnet for at irrasjonell argumentasjon basert på religiøse overbevisninger sågar kan være tungtveiende. Og dette er stikk motsatt av det fundamentale prinsippet sekulære samfunn er bygget på: At valg av religion er en privatsak, men heller ikke mer enn det – i samfunnsspørsmål er det rasjonaliteten som rår, ikke religiøs dogmatikk.

Vi bør ikke være så naive at vi ser på det som “en litt pussig tilfeldighet” når religiøse ledere i en ekspansiv religion tar til orde for en samfunnsendring som med litt ettertanke avslører seg som en spiker i kista for det norske samfunnets sekularitet. Tvert imot bør vi forvente en økning i slike saker som forsøkes presset gjennom; jo flere ganger religiøse argumenter uten rasjonell fundamentering lykkes i å overkjøre viktige faktabaserte hensyn, jo mer legitimitet får religion som argumentasjon i samfunnsspørsmål. Og jo lettere blir det å få gjennom enda mer hårreisende krav, slik at strikken tøyes ytterligere.

Derfor er det ikke tilstrekkelig at kravet om hijab som del av politiets uniform legges dødt eller avvises kontant; kravet må avvises kontant med begrunnelse i prinsippet om at religiøse overbevisninger ikke har vekt som argumentasjon i Norge, og at dette prinsippet er så viktig at det er permanent knesatt for all fremtid.

For hva annet enn kontant avvisning av religion som argumentasjon skal forhindre at det bare er et tidsspørsmål før kvinnelige politibetjenter av bestemte opphav ikke kan pågripe menn eller patruljere sammen med mannlige kollegaer på norske gater, leger ikke får spise med muslimer tilstede under ramadan på norske sykehus, og vi kanskje sågar får forbud mot vaksiner som kan hindre livmorhalskreft fordi dette kan “oppfordre” til noe så fryktelig som sex før ekteskapet?

“Plumbogate”…?

Before the torch was applied to the pyre, the negro was deprived of his ears, fingers and genital parts of his body. He pleaded pitifully for his life while the mutilation was going on, but stood the ordeal of fire with surprising fortitude. Before the body was cool, it was cut to pieces, the bones were crushed into small bits, and even the tree upon which the wretch met his fate was torn up and disposed of as “souvenirs”. The negro’s heart was cut into several pieces, as was his liver. Those unable to obtain ghastly relics direct paid their more fortunate possessors extravagant sums for them. Small pieces of bone went for 25 cents, and a bit of liver crisply cooked sold for 10 cents.

Sitatet er hentet fra avisen Springfield Weekly Republican, 28. april 1899, og beskriver hendelsesforløpet da 2 000 menn, kvinner og barn et par uker tidligere samlet seg i Newnan ca. 5 mil sørvest for Atlanta, Georgia for å lynsje 24 år gamle Sam Hose. Vanlige borgere som kaldt og rolig samlet seg i en liten amerikansk småby for å torturere en ung mann ihjel. Historien er som hentet ut fra en middelmådig skrekkfilm. Og forklaringen er altså at den unge mannen hadde en hudfarge som gjorde at han ble bedømt til å “ikke fortjene” noen normal strafferettslig prosess i saken der han var mistenkt – dette ved inngangen til det 20. århundre.

At denne ene hendelsen faktisk har funnet sted burde i seg selv være tilstrekkelig til å gi siviliserte mennesker en reell ubehagsfølelse. Men det var ikke noe uvanlig skue i de amerikanske sørstatene rundt forrige århundreskifte. Tvert imot antas flere tusen mennesker – det store flertallet av direkte eller indirekte afrikansk herkomst – å ha lidd tilsvarende skjebne. Kun de færreste av disse groteske forbrytelsene ble på noe tidspunkt dokumenterte, og lite er kjent om de enkelte hendelsesforløp. Men fra endel tilfeller foreligger både detaljerte opplysninger og i noen tilfeller også bilder.

Fra lynsjingen av Will Brown i 1919.

Redslene som ofte foregikk åpent og i fullt dagslys mens vanlige borgere i alle aldre, herunder av og til både politifolk og politikere, gjerne nøt en lettere matservering sammen med lemonade og whisky, er for groteske til å beskrives i detalj. Det holder lenge å henvise generelt til amputasjon av kroppsdeler og “kreativ” bruk av verktøy som hammere og korketrekkere, som regel avsluttet med at offeret ble kvalt ved henging. De mindre “heldige” ble dynket i bensin eller parafin og brent ihjel.

Lynsjing var imidlertid bare den fysisk utagerende toppen av et isfjell. Studer følgende budskap, offentliggjort da den svarte bokseren Jack Johnson den 4. juli 1910 klarte å forsvare sin tungvektstittel mot “The Great White Hope” Jim Jeffries i Reno, Nevada:

A Word to the Black Man:

Do not point your nose to high
Do not swell your chest too much
Do not boast too loudly
Do not be puffed up
Let not your ambition be inordinate
Or take the wrong direction
Remember you have done nothing at all
You are just the same member of society you were last week
You are on no higher plane
Deserve no new consideration
And will get none
No man will think a bit higher of you
Because your complexion is the same
Of that of the victor in Reno.

Man skulle kanskje tro at dette var hentet fra en Ku Klux Klan-plamflett, men faktum er at kilden er en lederartikkel i Los Angeles Times.

Forholdene for svarte i USA for hundre år siden er bare ett mulig bakteppe for å illuminere hva rasisme virkelig er. Hvor alvorlig det er. Det finnes en bråte av andre eksempler som istedet kunne vært benyttet, også enda nærmere i tid, f.eks. nazi-Tyskland og apartheid-regimet i Sør-Afrika. Poenget mitt? Å sette begrepet “rasisme” litt i perspektiv. For det trengs visst.

En liten bygd i Vestfold har fremskaffet et band som har benyttet ordet “Harry” i tittelen på to av sine tre studioalbum, og som både plutselig og (for å være helt ærlig) noe uventet vant en av de gjeveste prisene i musikk-Norge. En tydelig nervøs vokalist uten nevneverdig medieefaring fikk en mikrofon i labben og måtte på stående fot prøve å si noe underholdende til en samlet TV-nasjon. Og han dummet seg ut med et pinlig og teit improvisert ordspill på prisutdelernes hudfarge: «Når jeg ser på dere to får låta plutselig et nytt navn, Moccamann». Ingenting intelligent nok til å kvalifisere som nedsettende eller kritiserende, kun et flåsete ordspill uten noen form for gjenkjennelig bakenforliggende meningsinnhold. Som han umiddelbart og uforbeholdent beklaget gjentatte ganger etter å ha returnert til salen.

Publikum buet og begynte å kaste ting opp på scenen. Mens tilstedeværende artister uttrykte vantro haglet kommentarene på Twitter allerede etter få sekunder. Medie-Norge hentet frem både krigstyper og “innsiktsfulle” kommentarer. NRK skal i krisemøte for å diskutere bandets deltakelse i de norske rundene av Melodi Grand Prix. Og Plumbo-vokalisten Lars-Erik Blokkhus fikk en øl tømt over hodet under et direktesendt intervju med VGTV mens han var opptatt med å beklage uttalelsen og legge seg langflat på nytt og på nytt. Vi kan muligens la tvilen komme Kaizer-gitarist og ølkaster Terje Winterstø Røthing til gode, og tolke hans sløsing med (formodentlig) utmerket alkohol som et velment forsøk på å ikke la Blokkhus være den eneste som skjemmet seg ut den kvelden. Men spørsmålet tvinger seg likevel frem:

Er den etterhvert famøse uttalelsen virkelig rasisme? Kan reaksjonene på noen som helst måte kalles rimelige? Det bør ikke være tvil om at rasisme fortsatt eksisterer og er et problem, men skal vi virkelig benytte navnet på det vederstyggelige motivet bak noen av de mest groteske forbrytelser begått i de nyere deler av verdenshistorien på ubetenksomme dumheter fra en forfjamset harry-rocker i et svakt øyeblikk? Foruten å devaluere og billiggjøre et begrep som henviser til noe virkelig skremmende og primitivt, gjennom å rope «Ulv!», hva forteller det generelt om samfunnet vårt at det er en slik kollektiv reaksjon som fremprovoseres?

Det var ikke rasisme i noen meningsfull betydning av ordet som lå bak det litt klønete forsøket på å være morsom som Lars-Erik Blokkhus serverte i går kveld. Og det tror jeg faktisk folk forstår også, selv om de later som om de ikke gjør det. Så kan vi ikke være så snille og slutte nå? Kan vi ikke være så snille og oppføre oss som voksne folk? Slutte å benytte det tyngste skytset i vokabularet vårt om små feiltrinn, slutte å lefle med ting som faktisk er virkelig alvorlige, slutte å opptre som hårsåre pubertale sinnatagger? For dette begynner rett og slett å bli ganske så flaut.

Hva forteller det om meningene dine dersom de fakta du kan fremlegge ikke taler for seg selv uten å måtte krydres med overdrivelser?

Forøvrig kudos til Tore Halvorsen i Ole Ivars, som klarte å se forbi dette patetiske og smått bekymringsverdige drama queen-hysteriet.

Ta ondet ved roten!

Bodø kommune går endelig til motangrep for å få bukt med rotløs ungdom som går amok i byens friluftsområder.

Men ett spørsmål melder seg likevel: Hvorfor bare rivningordre? Her er det viktig å statuere et eksempel før situasjonen kommer fullstendig ut av kontroll. Kan ikke en liten fugl fra 338-skvadronen på Ørlandet ta seg en streiftur nordover og deponere ett av luft-til-bakke-missilene som jo ellers bare står og samler støv etter Libya, til skrekk og advarsel for andre kriminelle ungdomsgjenger som med sin destruktive adferd setter samfunnet på hodet istedet for å spille Playstation eller reke gatelangs som skikkelige folk?

Slike banditter skjønner bare ett språk. Heia Byggesakskontoret, dere – skål!

Premisser for abortdebatten

Jeg synes ikke Emil André Erstad burde være kristen.

Jeg synes ikke det. Jeg synes ikke at en voksen mann oppvokst i et opplyst vestlig samfunn i starten av det 21. århundre burde innbille seg at han har en usynlig venn med magiske krefter som har skrevet en regelbok for menneskers liv og besluttet at vi alle sammen plikter å følge den. Jeg synes ikke han burde tro at vi er født inn i evig takknemlighetsgjeld fordi noen har utført en menneskeofring av seg selv til seg selv for å blidgjøre seg selv, som syndebukk for regelbrudd som vi ennå ikke hadde hatt muligheten til å begå. Og jeg synes det blir nifst på en litt ubehagelig måte når han oppfatter en slik historie som en veiledning i moral (!) og organiserer livet sitt etter disse forestillingene uten selv det minste snev av saklig mistanke om at de er mer enn rent oppspinn. Så nei, jeg synes ikke hverken Emil André Erstad eller noen andre burde tenke slike tanker, og jeg synes han burde oppsøke hjelp for å bli kvitt dem.

Det er bare ikke så veldig interessant hva jeg synes. For det er Emil André Erstad som skal bestemme om han skal være kristen eller ikke. Jeg kan ikke mene at Emil André Erstad ikke skal få lov til å være kristen, for beslutningen er hans og ikke min. Og vi forstår alle sammen at det er slik det må være i et sivilisert demokrati.

Nei, alle forstår ikke dette. Emil André Erstad og hans heldigvis ytterst få likesinnede forstår ikke dette. For Emil André Erstad ønsker å nekte kvinner å ta abort, selv dersom de er blitt gravide etter voldtekt eller incest. Og begrunnelsen?

– Min personlige mening er at det fortsatt er et liv og det bør vi i det lengste kjempe for å beholde, sier Erstad.

Emil André Erstads personlige mening der, altså – og på dette grunnlaget vil han frata kvinner valget, selv etter seksuelle overgrep. Han vil sette offeret til side i beslutningen og ta avgjørelsen på hennes vegne, utelukkende fordi han har en mening. Ikke fordi han kan fremlegge tungtveiende saklig dokumentasjon som underbygger at en gitt løsning er å foretrekke fremfor alternativene, men ene og alene fordi han synes noe og derfor skal overstyre andre. På hvilken måte er dette prinsippielt forskjellig fra om jeg f.eks. skulle gripe inn i livet hans og nekte ham å være kristen? Kanskje underlegge ham tvungen psykiatrisk behandling for forestillingene sine, siden jeg har en mening om dem?

Man kan enkelt argumentere som følger mot at f.eks. drap, vold og ran skal være tillatt: Med forbehold om alvorlig sinnslidelse er det ingen som ønsker å bli utsatt for dette, og derfor kan vi heller ikke tillate folk å utsette andre for slikt. Tilsvarende ville en (hypotetisk) saklig argumentasjon mot abort kunne starte med dokumentasjon for at fosteret har en evne til opplevelse som gjør aborten til et overgrep. Men hvordan ble «Jammen, jeg har jo et synspunkt…», uten en eneste annen henvisning til noe som helst, i seg selv et fellende argument som gir rett til å bryte seg inn i andre menneskers tilværelse og overstyre dem i vurderinger som har alvorlige konsekvenser for resten av deres levetid?

Er det ikke blendende åpenbart at debatten ikke kan fungere etter slike premisser? Er det ikke hevet over enhver tvil at det aller første Emil André Erstad har å gjøre er å underbygge at hans meninger overhodet har relevans i forhold til andres rett til å velge selv? For det han nå gjør er jo å snike seg i all stillhet utenom det steget der han grunngir hvorfor hans synspunkter skal gå foran overgrepsofrenes. Burde ikke vi andre slepe ham behørlig tilbake til steget han jukset seg forbi og la ham gjøre forarbeidet skikkelig før han får ta debatten videre?